Dugnad

For et par år siden var det min jobb å søke om penger til 17. mai- og juletrefesten. Den gangen ville ambassaden ha søknaden på et eget skjema og den skulle skrives på engelsk.
Begge disse arrangementene er typiske dugnadsarbeid, så problemet var å finne en god oversettelse. Vel, det var da jeg forsto at dugnad er et typisk norsk fenomen.

I 2015 ble ordet kåret til det mest norske ordet. Ifølge Wikipedia er dugnad et frivillig, ubetalt arbeid av betydning for fellesskapet og vi nordmenn ligger på verdenstoppen når det gjelder dugnadsinnsats.

Dette er jeg stolt av.

Som ungdomslagsmedlem har jeg vært med på mang en dugnad. Også her i Wien har jeg gjort mange positive erfaringer med dugnadsarbeid. Dessverre ser det ut til at dugnadsånden er i ferd med å tape seg. Er vi blitt så opptatte med vårt eget at ikke vi har tid til fellesskapet, eller betyr ikke fellesskapet så mye lenger? Er innstillingen slik at først meg selv og så min neste – hvis det er til mitt eget beste? Jeg synes det er en trist utvikling.

Som de fleste av oss, fikk jeg også en e-post angående 17. mai. Jeg ringte til Mette Sand på ambassaden for å høre hvordan det lå an med hjelpere til arrangementet. Både Mette og jeg var ganske skuffet over at det var så få som hadde meldt seg. I minst 20 år har jeg vært med i komiteen og jeg synes det er deilig å slippe planleggingsarbeidet, men jeg stiller gjerne opp som hjelper. For meg er det viktig å markere nasjonaldagen vår, og så lenge jeg hadde norske elever her i Wien, var det også viktig for meg å formidle kunnskap om 17. mai. Selv om våre døtre og sønner står med en fot i hver kultur, er det av stor betydning at de kjenner begge kulturene.

Vel, det er noen dager igjen til 17. mai. Jeg håper at folk slutter opp om arrangementet og at det melder seg flere hjelpere. Jo tidligere folk melder seg til dugnad, desto lettere er det for komiteen å planlegge arbeidet, men bedre sent enn aldri gjelder vel denne gangen også.

Berit Steffek